Har du en “utstillingshund” eller en hund som kan stilles ut?

Rett som det er leser jeg på FB eller hører blandt hundefolk som samles er at folk ikke går på utstilling fordi man kan få så varierende premiering og bedømming. Å gå på utstilling betyr ikke noe for man kan ikke være sikker på at det man får i bedømmelse er rett. Dette sies som oftest av de som har gått på 3-5 utstillinger i sitt liv og som heller ikke har tatt seg bryet å trene hunden sin på situasjonen.

 

 

At noen hunder ikke er riktig anatomisk bygget, at noen har grove rasetypiske feil eller mangler som gjør at dem ikke er det vi kaller “utstillingshund” vil ikke si at de er dårlige hunder. Alle rasehunder er ikke “utstillingshunder” i den betydning at de oppfyller nesten alle punktene i rasestandarden, men alle rasehunder kan stilles ut.

Alle raser har en rasestandard, som finnes på NKK sin hjemmeside. Dette er en standard som sier hvordan en rase skal være i gemytt, bruksområde og utseende/anatomisk. Dette er det dommere bruker som mal for å dømme på en utstilling. Dette blir mange ganger en subjektiv bedømmelse i den forstand at flere områder i en rasestandard kan legges vekt på og ikke legges vekt på. Et eksempel på det er at i en rase der det er maks høyde og minimumshøyde kan to dommere vektlegge forskjellig. En dommer kan like hunder i øverste del av høydeskalaen og en annen dommer nær den mindre delen av høydeskalaen. Med to eller flere like hunder må de skille med noe. En dommer kan synes at mellomhendene har mye å si og en annen dommer kan mene at rygglengde har mye å si. Dette gjør at en kritikk blir subjektiv innen en skala og en “fasit”. Rasestandarden er en “fasit” hvordan den perfekte hunden innenfor en rase ser ut, men den er enda ikke født. Å avle opp hunder innenfor rasestandarden er oss som oppdrettere sin oppgave.

Dersom man skal bruker èn eller to utstillingskritikker som grunnlag for at man ikke synes at utstilling er noe som er viktig har man faktisk ikke grunnlag for å mene det. Ei heller om man bruker argumenter som “jeg har hørt”, “jeg har sett” osv. For å finne ut om du har en “utstillingshunde” og om den er bra eller ikke må man delta på en del utstillinger, jeg synes hvertfall ti og da i alderen 15 måneder til 3 år. I alderen opp til 15 måneder utvikler hunden seg veldig og da kan selvfølgelig også kritikkene variere. Den utvikler seg også en del etter 15 mnd og opp til 3-4 år, men er mer satabil, etter min mening. Har man silt ut ti ganger og fått fire VG (blå), èn G (gul) og fem ex (rød) + 4 ck, ja da har du det jeg tenker er en utstillingshund. Da har du en hund som er en god hund og oftere med å konkurrerer om plasseringer og certefikat enn ikke . Har du en  hund som får ti ex (rød), 8 ck (rosa) og CERT (nasjonalfarget) og BIR plasseringer (rød7gul) eller BIM plasseringer (grønn/hvit), er det en veldig bra utstillingshund. Opp til femten måneder er for min del mest for å trene hunden, gjøre den klar til den blir voksen og ferdig utviklet. Om den gjør det bra på sin vei er jo bare et pluss.

Som oppdretter synes jeg utstilling er veldig viktig å delta på, ikke bare i Norge men også andre land. Da kan man treffe og ikke minst se og oppleve andre individer av samme rase. Et bilde eller en film tatt ui hagen sier ikke noe om temperament eller tilgjengelighet. Et bilde kan også lyve ang høyde og tyngde. Derfor er det viktig for oppdrettere å delta på utstillinger og få sitt oppdrett vist på utstilling, men også lære seg rasestandarden til den rasen man oppdretter. Det er med på å gjøre sine valg for kombinasjoner og hva man ønsker i sitt oppdrett.

 

 

Å trene hunden kan gi en stor betydning for kritikken. En hund som vet hva som forventes av den og som kan vises fra sin beste side har mye større sjanse for å få en god plassering enn en utrent “villhund” 🙂 En hund som ikke har vært på utstilling eller kun en gang før kanskje kan bli usikker og tulle mer enn du er forberedt på. Du forandrer også væremåte og energi som hunden plukker opp og som kan gjøre den forvirret og ukonsentrert. Å trene seg selv og hunden på hva som skal skje kan være veldig lurt om du ønsker en så rettferdig bedømmelse som mulig. En hund som hopper eller galoperer er vanskelig for dommer og bedømme bevegelser, en hund som ikke kan stå i en fin posisjon kan fort bli understilt, overvinklet, miste vinker, få dårlig kryss og overlinje. En hund som nekter å vise tenner eller å bli tatt på kan få “kan ikke nedømmes/premieres” fordi dommeren kan ikke få gjort seg opp en mening om anatomien. Korthårshunder kan man lett se anatomien, men lang pels eller frisert pels kan skjule masse. Det er urettferdig ovenfor hunden om man ikke trener den, og det er urettferdig ovenfor oppdretter som kan få en dårlig kritikk på sitt oppdrette som ikke er rettferdig eller viser det potensialet som faktisk er i hunden. Som utstillier representerer du rasen, din egen hund og et oppdrett/en oppdretter.

 

 

Kveldens tanker! 🙂 Uansett rasehund eller ei, kos dere sammen og gled dere sammen, alle fortjener det beste av det beste <3

Hundene på bildet under er begge norske og danske championer, de er begge flotte familiehunder og sosiale med andre dyr og mennesker 🙂 Akkurat slik de skal være som rase.

 

 

Steinar
XXX

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg