hits

Dødelig lek...

Du våkner opp en morgen og alt er fint og flott. Du bestemmer deg for å ha litt ekstra kvalitets tid med din firbente venn. Du finner frem en ball og går ut i hagen eller ned på løkka, hunden din elsker ball. Silje hadde også en helt vanlig start på dagen. Lite viste hun hva hun skulle oppleve senere på dagen. Jeg har fått lov av Silje og kopiere hennes historie og bruke hennes bilder, den settingen er aktuell hele tiden!

 

Jeg har en historie jeg gjerne vil dele. Historien er fra 2015. Med min elskede hund Eddie.

Jeg vet mange vet. Men jeg vil så gjerne minne på. Ball uten tau. Konsekvensene av det.

Det er så lett å tenke "skal bare" eller "det er bare denne gangen".

Eddie satt fast en ball i halsen. Heldigvis så jeg på han akkurat da. Han hadde kløv med 10 kg på ryggen. Han var nedi lien. Han kravlet med frambeina panisk mot munnen. Bøyde hodet ned. Jeg så han strevde. Åpen munn.

Jeg visste at han hadde satt noe fast. Jeg visste ikke hva. Helt på refleks løper jeg mot hunden min og roper mot Roar "EDDIE HAR SATT FAST NOE I HALSEN. GJØR NOE!" Roar: "Veterinær eller verktøy? HVA vil du jeg skal gjøre?"

Jeg: "verktøy. Samme det. GJØR NOE! Vi rekker ikke veterinær"

Jeg kommer ned. Han står i ro. Kravler febrilsk med beina. Han puster ikke. Jeg kjører hånden ned i halsen. Ballen forsvinner ned. Jeg tenker at anatomi og skade får vi eventuelt ta etterpå. NÅ må jeg få ut den ballen. Jeg presser ballen opp igjen fra utsiden. Med makt. Kjører hånden bak mot ballen inni munnen samtidig som jeg presser den fra nedsiden på utsiden av halsen. Den var glatt. Umulig å få tak i. Det haster.

Eddie tygger lett for å svelge. Ikke for å ta meg. Hans jeksler kunne knust hånden min. Han står helt rolig.

Jeg får etter det som føles som en evighet tak i ballen med ene hånden. Litt. Pulsen min går nok fort her. Jeg er livredd for å miste han. Det haster. Jeg får tak i ballen, men grepet er ikke godt nok. Jeg får ikke dratt den opp. Jeg presser ballen vekk så vi kan kjøpe oss litt tid. Det gikk! Han pustet. Litt. Stod helt i ro.

Jeg pustet også litt. Holdt et stødig grep på ballen, langt bak i halsen på hunden min. Stod bøyd over han. Livredd for å miste han. 
Jeg kjente på en følelse om at "ikke faen om jeg tillater at du skal dø pga en ball. Bestevennen min"

Så begynte kampen igjen om grepet for å få ballen opp. Jeg jobbet mot tiden. Den var glatt. Han stod tålmodig. Tygget lett for å prøve å svelge unna. Jeg fikk omsider godt grep - eller godt grep kan defineres, men med VILJEN og styrken gikk det akkurat. Hunden sjanglet. Hunden var blitt cyanotisk på tungen.

Jeg var sjeleglad. Jeg skalv. Satan!

Aldri mer.

 

 

Det var en slik ball som dette, uten tau, som satt fast!

Steinar
XXX

#hund #lek #ball #dødelig #krise #kvelning #reaksjon #historie #bilder

4 kommentarer

Ac

12.01.2018 kl.12:53

Hund og ball er greit, men ballen må være så stor at den ikke kan sette seg fast.

Jeg husker en tragisk ulykke her i landet et eller annet sted for mange, mange år siden. Det var ei lita jente på ca 6-7 år som stappet en spretteball i munnen, og den satte seg bomfast. Hun fikk ikke puste, moren kjempet fortvilet for å få ut ballen, men kunne ikke få tak på den. Barnet døde.

Pga det har jeg alltid hatt respekt for små baller. Jeg vet ikke helt om jeg liker disse mykere hundelekeballene, for en sterk hund kan tygge den flat og havner den i halsen da og så får fasongen tilbake...ja, da sitter den. Baller som ikke er hule, virker å være bedre. Leketøybutikken..sånne man spiller ball med...:) Ja, og så pass på størrelsen da. Kanskje noen hunder heller bør leke med en stor ball selv om de ikke kan bære den i munnen.

baresteinar

12.01.2018 kl.13:20

Ac: Takk for kommentar, og det er som du skriver, pass på at ballen ikke kan svelges. Noen hunder kan med fordel ha så store baller at de ikke få hele inn i munnen. :)

Silje

12.01.2018 kl.20:33

Det har jeg aldri tenkt på faktisk! Så godt det gikk bra <3

baresteinar

12.01.2018 kl.21:39

Silje: Ja av og til må vi ha flaxen på vår side :)

Skriv en ny kommentar

baresteinar

baresteinar

41, Kristiansand

Mann i 40 årene, samboer med Christopher. Bor på landet sammen med hester, katter, hunder, høner, kaniner og allverdens småkryp, fritt for glamor og paljetter. Vokst opp i Kristiansand og bor nå i Finsland. Utdannet førskolelærer og jobber som SFO-leder.

Kategorier

Arkiv